Av Jo Nesbø
I 1898 ble en gård bygd i Kristiania. Murmester og fembarnsfar Jacob Andersen var en av de som var med på å gjøre dette. Han hadde en spesiell blanding for mørtel og murpuss; kalk, sand, vann, hestehår og griseblod.
En mann fra Gründerløkka hadde giftet seg med kusina si fra Värmland. De hadde flyttet inn i et hus Andersen hadde vert med på å bygd. Etter hvert fikk de en unge. Ungen hadde mørt hår og mørke øyne, til tross for at begge foreldrene var blonde med blå øyne. Faren ble sjalu, og en natt tok han med kona ned i kjelleren, og murte henne inn i veggen. Hendene hennes var bundet, så etter hvert begynte hun å tygge og gnage på veggen. Til slutt greide hun verken å tygge, svelge eller spytte unna sand, og luftveiene tettet seg. Hun var død. Men hun trudde det ikke selv, og gled ut av tauene hun var bint fast i, og gled ut gjennom veggen. Historier ble fortalt om at hun gikk igjen med grisehodet og kappet av hodet av små unger som var ute sent, for å få i seg blod for å ikke forsvinne helt.
Et annet hus Andersen hadde vert med på å bygd, var det nå blitt lekasjer fra elva. På gulvet i huset ble en avis fra 1898 dekt av vann. I avisen stod det en artikkel om en ung syerske som var blitt ihjelstukket. Det stod også at i mai samme år, var en pike drept på lignende måte som ble funnet ved Akerselva.
Vibeke Knutsen har vert sammen med Andersen i 2 år. En dag hun skulle lage middag, begynte det å drype fra taket. Fra Camilla sn leilighet. Hun ringte politiet
